Sanger fra fortiden i en nåtidig krise: dybdelæring, resonans og motstand

Sammendrag

I denne artikkelen belyses dybdelæring gjennom en etnografisk inspirert studie ved sang- og musikkskoler nord i Bangladesh, der barn og folkemusikere holder muntlige sangtradisjoner levende. Et formål med studien er å utvikle kunnskap om folkesangenes betydning for lokale fellesskap under en pågående krise. Metodisk undersøkes dette gjennom feltarbeid og kvalitative intervjuer med kritisk realisme som metateori. Under covid-19-pandemien ble barns skriftlige «livsrapporter» samlet inn og digitale intervjuer med studenter og mesterlærere gjennomført. Analysene er gjort i en abduktiv tilnærming med Hartmut Rosas resonansteori som et sentralt perspektiv. Resultatene viser at sangpoesien gir deltakerne mot til å sørge i pandemien. Deres refleksive kapasitet styrkes i sangfellesskapets resonanskammer. Slik motstår deltakerne å bli isolert. Funnene løftes frem i lys av tid og oppmerksomhet: om hvordan sangpoesi kan skape forbindelse til fortiden og framtiden, utvide nåtiden og inspirere til forandring. Ved å vise hva dybdelæring kan være – i en eksisterende pedagogisk sammenheng, med et resonansteoretisk perspektiv – er studien et tverrfaglig bidrag til et kunstdidaktisk felt. 

ENGLISH ABSTRACT

Songs of the past in a present crisis: Deep learning, resonance and resistance

This article illuminates deep learning through an etnographically inspired study at song- and musicschools in rural Bangladesh, where folk musicians and children are keeping song traditions alive. An aim of the study is to develop knowledge on the importance of folk songs for local communities during ongoing crises. Methodologically this was examined through fieldwork and qualitative interviews with critical realism as a meta-theory. During the Covid-19-pandemic, written “life reports” and digital interviews with students and master teachers were conducted. Analyzis was done in an abductive approach with Hartmut Rosa’s theory on resonance as a central perspective. Results show that the song poetry gives the participants courage to grieve during the pandemic. Their reflexive capacity is strengthened in the resonance chamber of the singing community. Thus, the participants resist isolation. Findings are discussed considering time and attention: On how song poetry can create a connection to the past and to the future, expand the present and inspire change. By showing what deep learning can be – from an existing educational context, with a resonance theoretical perspective – the study is a transdisciplinary contribution to an art didactic field.