Dansedidaktikk – klaustrofobi: En performativ dialog mellom autoetnografiske stoppøyeblikk fra egen danseutdanning og kritisk dansepedagogikkforskning

Sammendrag

I denne artikkelen undersøker jeg hvordan egne autoetnografiske stoppøyeblikk fra høyere danseutdanning kan forstås i lys av eksisterende kritisk forskning på dans i høyere utdanning (Anttila, 2013; Green, 2002–2003; Lakes, 2005; Mabingo & Koff, 2018; Østern, 2016, 2017b). Med en performativ tilnærming tegnes og skrives øyeblikk frem fra min egen utdannelse, med fokus på de erfaringer som har bidratt til negativ transformasjon av meg som individ og dansekunstner, samt hva jeg har opplevd som fraværende i de danseutdanninger jeg har vært en del av. Disse stoppunkt analyseres gjennom å sam-lese de med et utvalg teori og med dette ønsker jeg å bidra med nye innsikter til feltet. De analytiske perspektivene er i særlig grad knyttet til forskning som
påpeker de vestlige danseutdanningenes dragning mellom modernisme versus postmodernisme og eurosentrisme versus eurorelativisme. I teksten argumenterer jeg for at jeg som dansestudent ble sosialisert inn i en arv som har tatt form innenfor et større vestlig paradigme preget av kapitalisme og individualisme, hvor det er særlig fokus på ideen om en ideell dansekropp, samt et negativt hierarki mellom dansepedagog og student, som står i vegen for kritikk mot å bli redusert inn i en ferdigstøpt form.

Dance pedagogy claustrophobia: A performative dialogue between auto – ethnographical
stop moments from higher education in dance and critical research on dance pedagogy

In this article, I am investigating my own auto-ethnographical stop moments in relation to existing critical research on dance in higher education. With a performative approach, I share stop moments from my own dance education, focusing on the experiences that have transformed me in negativ ways and what I have observed as absent in the dance educations I have been a part of. These stop moments are analyzed by co-reading them with a selection of theory (Anttila, 2013; Green, 2002–2003; Lakes, 2005; Mabingo & Koff, 2018; Østern, 2016, 2017b). With this reading-with-theory I want to contribute new insights to the field. The analytical perspectives are particularly related to research that points to tensions in western dance education between modernism and postmodernism, and Eurocentrism Euro relativism. I argue that as a dance student I was socialized within a heritage that has been shaped within a larger western paradigm characterized by capitalism and individualism, with a special focus on the ideal dance body, as well as a negative hierarchy between dance teacher and student. This situation blocks criticism towards existing tertiary dance education, requesting students to fit into a predefined pedagogical ans aesthetical format.